Ei sommerhistoria...

Det va steike varmt den sommer'n
Når sommer'n e på sitt varmeste kan det være vanskelig å styre unna et bad...

Det va den sommer'n da godværet kom snikanes inn bakfra på han kong vinter å sparka han på hau ut av Vargsundet så det bare joma imellom fjordhollan, at vi som småe nyskjerrige puddinga skulle få oppleve vårres første mannlige kjønnshormon sprætte til værs i tid å utide.  Man hadde jo gått dær i 10 år å lurt på om man hadde ei lita kjøttfilla dinglanes mellom beinan som kun va dær sånn at trusa hadde nokka den kunne skjule.  Men heldigvis fikk vi en tidlig sommerdag da varmen va som værst, å folk trækte i store donga ut på badeplassen bevis på at blodtransplantasjon ikke va et utrykk henta ifra den store Legeboka, men henta rett ifra levra.....

Det befant sikkert sæ over 70 støkka på den lille badestranda nord for bygda, å man kunne se helt ifra veien at sommer'n hadde tatt folk i fjord'n med buksa nede, da dæm fleste ikke hadde nokka på sæ i heletatt. Ja, det va som om de fleste hadde stådd opp på gal fot'n å gådd rett ifra både skjorta å trusa for å stikke haue ned i iskaldt saltvann. Nei, dæm va fan ikke mye rett de folkan. Vi guttan blei no ståandes oppe på veien å beskue alle halvkauringan som for rundt å sprada i Adam og Evas drakt, å selv om plan vårres opprinneli va å sykle litt vidre, blei vi no ståandes dær av rein nyskjerrighet å undre på kvært vårres. Ka vi tenkte på skal være usagt, men ideen som dukka opp va slettes ikke så dum som den kunne se ut til. Vi bestæmt oss får at vi skulle dra ned på stranda i lav profil å spionere på de hærrane halvkauringan.

Vi kledde gensera som en cowboy kler boots...
Å det som vi skulle få se skulle forandre vårres liv for alltid, ja ihverfall for nån daga...

Vi fikk slængt oss ned bak nån lange rabarbrabuska som stod sånn passeli høvelig til like på øversia standa, sånn at ingen skulle se oss. Vi va tre støkka, som lå flatklemt i de svette rabarbrabusken å tenkte på ka brødrene Dahl ville gjort i en liknandes situasjon. Som du sikkert skjønne va han Gaus, Roms å han Brummundal vårres store forbilda, så defor kalte vi oss opp etter dæm. Æ va han Roms, fordi æ syntes han va tøffest. No tok nyskjerrigheta overtak å æ måtte stikke fram det lille store potethodet mitt som æ hadde så ærbødig blitt tildelt av mine foreldra. No kan æ no ikke lasta dæm for at æ hadde stort hode som liten, men æ regne med dæm fikk som betalt idet æ blei født, så vi e vel skulls. Så skulle vi snart få se det som skulle forandre de lille verdenan som hadde regjert i hodan på både han Gaus, Roms å han Brummundal i ti år......

Får på rygg i den gloheite fjærasanda lå et støkke skikkelig stort kvinnfolk, ja et sånt et som hadde gjort melkekua til han bestefar grønn av misunnelse. Æ tenkte først at det hær måtte være en kjæmpebetennelse, men kom fort på at han Bestefar hadde prata om "jurspræng" tidligere, så det va vel det vi va vitne til hær. Bare at hær va det snakk om et virkelig "big bang". Æ fikk ikke vekk falkeøyan mine fra de derre kjempe majestetiske jursprængte puppan som lå å deisa fra side til side i den lille brisen som blåste inn fra havgapet, ja æ måtte klype mæ sjøl i skinnfella mi for å kjenne at det hær ikke va nokka mareritt. Å til min storeste forundring måtte æ nu klipe med hele handa for at smærtan skulle dukke opp. Æ va bleik av forundring om ka som hadde skjedd dær nede i truseregion, kunne det være en betennelse det å, eller va det bare sola som spilte mæ et stort puss i varmen. Usikker som æ va snudde æ mæ rundt for å se om nån av de andre hadde samme probleman.

Han Brummundal va stiv i blikket...

Æ fikk surra mæ til å spørre han Brummundal om han hadde kjent nokka uvanlig, men det eneste æ fikk som svar va "Æ vet ikke, æ bare håpe æ kommer til å blinke snart ellers så tørke øyan ut". Han Brummund lå dær stiv som ei veistikk å prøvde å få øyelokkan til å gå i et hurtigere intervall, men uten å lykkes, gutten va ferdig. Han Gaus som lå bak mæ hadde svimt av, for det va jo hannes mamma som hadde skræmt livskiten av oss hær de siste minuttan. Ja, han Gaus så ut som om han hadde svælgt en hel melsekk dær han lå, å det va bare et tidsspørsmål før han kom til å kaste opp. Vi berga han vekk fra åstedet med list sånn at vi ikke skulle bli oppdaga. Å mens æ gikk å bærte på han Gaus tenkte æ;  jesus mann, at du ikke e blitt nokka større enn du e, e jo et under......

Vi forlot stranda med hvær vårres skrekkopplevelse, han Gaus hadde måtte svælge hele barndommen i et stort bittert svelg, mens æ å han Brummund hadde fått kjenne de første mannlige hormonan lamme enkelte kroppsdela å gjøre dæ blind..........

THE END