Sagaen om Peder Blod

Sagaen om Peder Blod

 

1. Hjemkomst

Valfjordneset sett fra Valhall

 

ÅR 1022  vår kl 09.55(Gotisk tid)

Det var en iskald morgen på Valfjordneset igjen. Kaldere enn noen ganger før. Selv vinden som forsiktig snek seg mellom hushjørnene hutret og bar seg i ly av frostrøyken som hadde lagt seg over hele landsbyen. Vikingbyen som en gang hadde huset over 1500 innbyggere var nå frosset ned til under 1000. Mest på grunn av sprengkulda som hadde herjet de siste årene, men også på grunn av den minkende tilgangen til mat og drikke, og visst en ennå plusser på bygdehøvdingens egenrådighet og ondskap så burde alle grunner vært lagt på bordet. Valfjordneset som bare for 10 år siden hadde vært et respektert og handelskraftig sted var nå ti år etter forandret til et samfunn dær vold og maktbegjær herjet. 

Som sagt det var ballekaldt den morgenen og yndige Frøydis Ravnsdottir var oppe å skrapa isen av kjøkkenvinduene med spisspade, noe som burde vært svært uvanlig å gjøre på denne tiden av året, men som nå hadde blitt en vane, men det var ikke isen som var det værste å bli kvitt. Blodet fra nattens gripende slåsskamper hadde frosset fast på vegger og tak og selv solen som så vidt hadde turt å stikke hodet fram i frykt for å bli halshugd, klarte ikke å smelte de fryktløse drapene natten ikke klarte å skjule. Drap som var så blodige at selv nysnøen som hadde kommet i metervis samme natt grøsset og frøs av tanken på å dekke blodssporene. 

Det var fire menn som hadde røket uklar. Fire store sterke menn med sverd store nok til å kløyve et bjørketre på langs, svang sine sverd mot hverandre i håp om å få se Valhall før morgensola stod opp. Alle,  foruten en skulle denne natten ta med seg sitt pikkpakk og dra den lange reisen over fjellene til Valhall, nemlig Peder Blod. "Valhall kan vente" bruket Peder å si 

 

Peder Blod hadde en visjon, det var en visjon mere enn alle andre på denne tiden. I motsetning til alle andre som ville komme til Valhall, ville ikke Peder Blod til Valhall først. Han ville se det grønne land, de frodige slettene og føle den varme sola som han hadde hørt fantes først. Når han så hadde sett dette, og fått kappet hodet av Olav Øyesigd, samt voldtatt og drept hans kone og funnet sin ukjente bror, da kunne han komme til Valhall, eller som han også brukte å si "først da er Valhall klar for meg".

 

Hans ukjente bror var var et resultat av en vellykket voldtekt som faren til Peder Blod hadde fullbyrdet sent på 900 tallet på en av sine treller. Trym som barnet ble kalt ble bortvist og gitt til familien Øyesigd rett over gaten, og trellen Berit Boknadottir ble halshugd fra knærne og ned etter fødselen. Dette for å være sikker på at hun ikke kunne føde flere barn. Faren til Peder Blod var bygdas høvding og holdt barnet's identitet hemmelig så lenge som det var mulig. Men på starten av det 1000 århundre ble dette kjent da naboen Olav Øyesigd, som hadde fostret opp høvdingens voldtektsbarn, avslørte til bygdas innbyggere at høvdingen hadde et uekte barn med en av sine treller( han nevnte ikke hvem det var). Høvdingen og hans kone Gjerterud, ble som trellen Berit Boknadottir halshugd og brent på sankt hans bålet den påfølgende sommeren. Sønnen Peder som da bare var 14 år gammel klarte å komme seg unna de blodtørstige ulvene, og gjemte seg på gården til Gunnlaug Ormestunger i nabobygda i mange år. Olav Øyesigd utropte seg selv til høvding etter dette.

 

Nå 10 år etter styrer fortsatt Olav Øyesigd den lille landsbyen med jernhånd. Olav Øyesigd er hard mot de bløte og vond mot de harde blir det sagt, eller som skalden Eirik Nuppjærvi skriver i et av sine skaldedikt

 

La dær varmt blod flyte

Slå ring rundt den onde gryte

dær skal ingen mann skånes

Når det i kulden skal sytes

 

For ifølge innbyggerne har det aldri vært så bitende kaldt før, ja det er noe så inni helvete kaldt.  Selv sommrene er så kalde at man nå fem år på rad har brukt de samme fiskehullene. Moralen er klart synkende blant folket, noe som ble klart bevist på utestedet Voldtekten hær forleden. Da den høyt respekterte Grim Øksehov hoppet opp på bordet og ropte ut til folkene i rommet "Alle folk av gode ætter!, Den mann i denne sal som klarer å drepe meg før jeg dreper meg selv skal få hesten, sverdet, de to sauene mine og min kone Hilde Olmshungdottir". Det ble så stille i salen at en skulle tro Olav Øyesigd selv stod oppe på bordet å slo en lens. Grim Øksehov dro sakte opp sverdet sitt, et sverd som hadde tilhørt Eirik den grusomme, hadde han sagt. Sverdet hadde tatt livet av minst 1000 islendinger før dens fører ble stukket i ryggen med et spett under slaget ved Hafnafjord. Det ble sagt at spettet gikk gjennom den store kroppen og kilte seg mellom noen ribbein. Eirik døde ikke før flere uker etterpå mens han var ute på et nytt tokt, da på grunn av at spettet hadde begynt å ruste i brystkassa til den røslige karen. I begravelsen av Eirik den grusomme hadde kirketjeneren ennå ikke klart å fjerne spettet fra brystkassa, men hadde pusset spettet slik at det skinte som galvanisert sølv der det stakk ut en halv meter på undersiden av kista. Nå var sverdet som Eirik den grusomme hadde slaktet 1000 islendinger med plassert mot halsen til sin egen eier, og av sin egen eier. "Jeg vedder hauet mitt på at det ikke vil skje", ble det ropt fra bak i salen, og en kunne høre vikingenes latter bre seg i rommet. I det samme øyeblikk og på under brøkdelen av et sekund ble bordet som Grim stod og preiket på sparket vekk under bena på han, og Grim landet på bakken med et brak. En stor mørk mann med hastigheten til en vandrefalk og styrken til en isbjørn heiv seg over Grim og kjørte sverdet som Grim hadde mistet da han falt, gjennom ansiktet til Grim og delte det i to, helt perfekt mellom øynene. Så etter å ha fjernet det blodige sverdet fra ansiktet til den tidligere storkjempen Grim Øksehov, sprang den store ukjente mannen bak i salen og kappet hodet av ennå en mann. Folket i salen stod stive som frossen sild og lurte på hva som akkurat nå hadde skjedd. Alle visste jo at Grim bare tullet med det å drepe seg selv. Dette var jo noe han gjorde hver fredag, for når noen nærmet seg brukte Grim å stikke sverdet ned i munnen og ned i halsen og gjøre som om han døde, til alles latter og fornøyelse, men denne gang fikk den lokale entertaineren virkelig smake sitt eget sverd. 

Det var nå så stille i salen at en kunne høre frosten stivne  på vinduene og tegne de mest innfløkte bilder som går an ved hjelp av frostrøyk og snøkrystaller. Alle øyne var nå rettet på den ukjente mørke mannen som nå stod med et hode i venstre hånd og et stort flott sverd som hadde tilhørt Eirik den grusomme i sin høyre hånd. "Ja, så var det hesten, sauene og ho Hilde", kom det fra den ukjente bak i lokalet. Det hadde nå begynt å gå opp for de lokale vikingene at deres høyt respekterte venn og entertainer Grim Øksehov hadde svelget sitt siste sverd. Tre av de aller største vikingene i bygda grep nå sverdene sine. Åsleik Rødøks, Ravn Mørorm og Sindre Olvgjord sprang nå mot den ukjente med sverdene sine høyt hevet, men den ukjente's hurtighet og styrke var overlegen alle disse tre. Åsleik ble truffet av et dypt hogg i magen slik at innvollene randt utover parkettgulvet, og en kunne se at den godeste Åsleik hadde spist fiskesuppe tidligere på dagen. Ravn på sin side fikk fjernet alle sine migrenebekymringer idet hodet hans fikk seg en flyvetur på langs av lokalet. Den siste av de tre stolte vikingene Sindre Olvgjord, var den eneste av bygdas stolte krigere som skulle få inn et sveip. Olvgjord traff den ukjente i skuldra, men uten å gjøre noen stor skade. Den ukjente stoppet opp et øyeblikk for å ta i øyesyn blodet som rant som en liten stikkrenne fra skulderen. Olvgjord hevet så på nytt sverdet for å sette punktum på feiden. Men før Olvgjord rakk å tenke på hvilken hånd han holder hammeren med, var hodet hans på avveie.

 

Alle som var tilstede var målløse. Selv gutta innerst inne i lokalet som satt å risset runer inn i salongbordet mistet inspirasjonen til å drive hærverk på inventaret. Hvem var den ukjente som på dette brutale vis hadde slaktet tre av landsbygdas flotteste sønner.

 

Idet den ukjente nådde utgangsdøra stoppet han opp og sa, "Dere kan fortelle Olav Øyesigd at han kan møte meg Peder Blod til holmgang i morgen når dagslyset kveler nattemørket"....

 

2. Holmgang

Det var morgen og akkurat så bitende kaldt som skrevet ovenfor. Dog virket det ennå kaldere nede med fjærasteinene. Hær rakk ikke bølgene å knuse fjæramakken før den selv hadde stivnet i kulda og blitt til flotte is-skulpturer av vann og skum. Selv tykkhudete vikinger i brune skinnbukser, innså nå at kua også fryser på knærne en kald vinterdag. Hutrende og sultne på blod stod stod de i klaser og ventet på at selve holmgangen skulle starte.   

Oppvarmingskampen mellom Harald Medjord og Orm Halsbygd varmet ikke stortåa engang ble det sagt. Den kampen ble stoppet etter kun noen minutter, fordi Orm Halsbygd tråkket over og vrikket ankelen da han snublet i en tue. Kampen var allerede da blitt en parodi, og skuffede tilskuere ventet bare nå på hovedmatchen som snart skulle starte.

 

Så oppe bak åsen kunne en skimte Høvding Olav Øyesigd og hans følge. Tolv store og sterke menn bar høvdingen på en bjørkestol pyntet med de fineste metaller. Bak følget kom skalden Eirik Nuppjærvi som hadde brakt med seg en kniv og en treplanke for å forevige denne holmgangen. Til ære for høvdingen og den påfølgende holmgangen hadde skalden skrevet et dikt

 

Gå hen den vei du ei vil fryse

Vis han veien der Valhall lyser

Vær lett på tå min yrende høvding

la hans hode svømme med torsk og hyser

 

Høvdingen virket både stiv og svært lite smidig idet han steg ned fra sin bjørkestol, men mest av alt virket han gammel. En gammel rynkete mann med sleng i stillongsen. Høvdingen fektet løst rundt i luften med noen tynne knoklede armer idet han prøvde å varme opp de musklene som nok en gang i forrige årtusen hadde vært der,  men bak et svakt og sykelig ytre kan det skjule seg en bjørn i et plastnett ble det sagt.  Bak høvdingen iført dyffelcoat og særdeles trange skinnbukser stod en svært så tiltalende og kraftfull kar, hans såkalte sønn Trym Øyesigd. Trym som hadde ord på seg for å være mørkere til sinns enn nattemørket, og farligere enn en dalende ambolt hadde hele morgenen prøvd å overtale høvdingen til å ikke ta opp kampen med denne hjemvendte hedningen og heller la han (Trym) slåss. Men Høvdingen var like sta og upåvirkelig som vinterkulda og var ifølge han selv i bedre fysisk form enn hans ytre kunne tilsi. Det som kom til å avgjøre kampen var rutinen og smidigheten i de gamle bena, mente han.  La han komme til meg. Han vil blø seg til døde, sa Olav Øyesigd.

 

Han behøvde ikke vente lenge. Peder Blod var allerede ankommet holmen på sin nye hest, og en kunne se folket dirre av spenning i sprengkulda. En kunne se at Peder Blod var en svært røslig kar, han var middels pen og hadde høye kinnbein, nesten så høye at de tok i øyenbrynene når han stirret på folkemengden som hadde møtt opp for å se han miste hodet. Han hadde iført seg med saueskinns vest og trange skinnbukser, samt sverdet som hadde tatt livet av minst 1000 islendinger. Peder Blod steg ned fra sin hest like majestetisk som hans ankomst var og gikk rett mot høvdingen og sa "Du vet va som skjer når du om litt drikker mjød i Valhall?, da vil jeg ta din kone, pule henne og drepe henne som et lam i en grisebinge". Høvdingen ble rabiat og tok etter sverdet sitt, men ble roet ned av Trym, som holdt den spede kroppen til høvdingen i sjakk.. Spar kreftene dine til kampen, sa Trym med sin dype stemme, som faktisk var svært lik Peder Blod's stemme. Mørk som et bjørneknurr og kvass som en fruktkniv.

 

Skalden Eirik Nuppjærvi kvad et siste dikt før holmgangen

 

La oss menn av is og kulde se kampen starte

se så vår høvding take ut hans hjarte

våkn opp måke, kråke og havsule

Han Peder ei få hans kone pule

 

Kamphanene hadde nå inntatt stilling og det var like før holmgangen skulle starte. En kunne se at skalden Eirik Nuppjærvi allerede nå kom til å slite med å risse ned gangen i denne historiske kampen. Han frøs på fingrene og skalv som et bjørkeløv i høststormene og ba høvdingen om lov til å kun gjøre korte notater fra kampen for så senere å føre dem inn på en annen planke over en varm kopp kaffe. Høvdingen nikket litt forstyrret seg enig med sin gode skald og gjorde seg klar til å fjerne livsløgnen fra denne taperen av en horesønn som stod og spilte luftgitar på Eirik den grusomme sitt sverd.

Kamplederen leste opp reglene som skalden Ulv Haraldjarl hadde runet ned på en planke en gang i det forrige århundret. Disse reglene hadde i ettertid blitt brukt som mal for holmgangene som ble arrangert langs kysten. Regel nummer syv var nok den viktigste, den gikk slik: Får en sitt hode kuttet av har man tapt, og det var nok også denne regelen som skulle komme til å stoppe denne kampen og kåre en vinner. 

 

Høvdingens stillongs krøllet og klumpet seg rundt knærne idet hans skuldre slapp å ta del i arbeidet med å bære det tunge hodet mere. Blodet sprutet rett opp av det tomme hullet midt i mellom skulderbladene. Han fektet litt rundt seg med armene idet han gikk ned i knestående, og en kunne høre den gamle kroppen gjøre sine siste trekk før han foroverbøyd slo det som burde vært et hode i en torvtuve og fylte den med blod. Hodet til høvdingen hadde fått vinger svært så tidlig i kampen idet bladet på sverdet fjernet all kommunikasjon mellom ryggmargen og nakkevirvelen. Det landet rett foran føttene til Trym, og en kunne se at høvdingen døde som en overbitt mann. Trym på sin side var i dette øyeblikket mere underbitt enn han noen gang hadde vært. Faktisk så underbitt at dersom solen endelig hadde turt å stikke sitt hode fram i sommermørket, så hadde solkrem vært det beste middel mot bleking av tenner.

 

Alle som var tilstede hadde stivnet som saltvannet på fjorden, og det så nå håpløst ut for at høvdingen skulle klare å komme tilbake etter dette. Trym begynte nå å våkne opp fra dvalen som tynget hans sinnestemning noe. Han trakk sitt store sverd opp av slira og gjorde seg klar til kamp , men Peder Blod var borte.

 

På hest ridende i en fart som bare austavinden kunne måle seg med, red nå Peder Blod opp mot bygda. Han stoppet ved huset til den nå hodeløse høvdingen Olav Øyesigd. Det var klart at nå skulle Peder Blod fullføre verket sitt med å voldta høvdingens kone og så drepe henne etterpå, eller før, for ifølge ryktene som gikk i bygda var det ingen forskjell på om hun var død eller levende, det var lite forskjell og merke.

Synet som møtte Peder Blod da han sprang ned inngangsdøra var derimot mere levende, eller om en kan si døende. For på kjøkkenbordet lå kona naken. Hun var kvestet i to, delt fra kjønnet og opp til magen. Hodet lå på bakken, og i munnen hadde hun fått kilt fast en øks, som stod på tvers av hele ansiktet egentlig. På øksa var det runet ned et dikt som høvdingen hadde skrevet selv til en forandring

 

   La kjødets vann i din munn renne, jotneunge

For no duge ho knapt til nød

Så smak saltet som blodet vasker på din tunge

For din bror vil sørge for din død

 

Peder blod ristet uforståelig på hodet av dette kvadet(diktet). Hans bror?, hvorfor skulle hans til nå ukjente bror ta livet av ham.  Det eneste som var klart var at det var høvdingen tross sin død som hadde trukket det lengste strået om den siste kommentaren. Peder følte seg lurt og forråd. Men Peder var ikke av den typen som lot seg pirke på nesen før skosverten hadde blitt smurt på. I forbannelsen over høvdingens handling rev Peder av seg klærne og voldtok den livløse og hodeløse kroppen som lå på kjøkkenbordet på det groveste sett. 

Plutselig ble lyset i rommet kvalt av mørke skygger og inn kom Trym Øyesigd og hans følge. Synet av Peder Blod i bare vikinghjelmen og raggsokker sittende på knær oppå kjøkkenbordet med den hodeløse høvdingfruen presset ned hodestups( om det kan sies i denne sammenhengen) ned i skrittet var bisarr. Den påfølgende stillheten i rommet som skulle komme til å vare i noen sekunder, kvalte sprengkulda og en kunne føle på bare disse få sekundene at temperaturen i rommet steg fra godt ned på minus siden av graderstokken til langt opp på pluss siden. Trym Øyesigd stod stille og betraktet det merkelige synet som hadde møtt ham. Så plukket han rolig opp noen av klærne til Peder og fjernet sverdet som hadde tatt livet av minst 1000 islendinger. Peder Blod hadde nå stoppet sitt verk, men brukte fortsatt den livløse kroppen til å skjule sin manndom for disse fremmede som hadde entret huset. Det var nå så anspent i rommet at dersom en hadde subbet litt med tøflene langs parkettgulvet i dette øyeblikk, ja så hadde statisk elektrisitet tatt livet av deg på flekken.

Trym Øyesigd var den første som skulle bryte stillheten. "Peder, Peder.....", så ristet han på hodet og plukket opp den grønne selskaps trusa med tuppen av sverdet, som lå slengt på en kjøkkenstol, og ga den til Peder, og fortsatte: "Har du aldri lært deg å ikke bli tatt med buksa nede. Å bli tatt med pikken ned i spiserøret på høvdingens frue er aldri noe sjakktrekk, vet du. Men akkurat nå så vet jeg ikke hvordan jeg skal døde deg", la han til. Trym vendte seg så mot sine menn og ba dem fjerne denne mannen fra hans åsyn og holde han fanget til i morgen til han visste hvordan han skulle døde han.

 

Natta varte og rakk, og en skulle nesten tro at også dagslyset hadde blitt borte sammen med sommertida. Peder Blod hadde blitt kledd i Knut Torsteins drakt( det samme som Adams drakt, bare Vikingenes versjon) og slengt ned i en møkk-kjeller som var spikret igjen fra utsiden. Møkk-kjelleren tilhørte Rolf Tømmernes, som ikke bare var kjent i bygda for å ha den største møkk-kjelleren, men også for å være den eneste overlevende etter Gunnlaug dragetunges mislykkede tokt til det grønne land i det forrige årtusenet. Dær hadde vikingene i bygda for første gang i sitt liv gått virkelig på trynet i et slag. Alle 50 vikingene foruten Rolf Tømmernes hadde blitt slaktet og faktisk spist opp ved ankomsten av fremmede barbarer. Rolf hadde berget sitt liv med å klatre helt til topps på masta, og takket være de våte raggsokkene og den klamme selskapstrusa som hadde hektet seg fast i kvister og fliser i treverket var det mulig å henge seg fast helt til slaget var over. Men da øksa begynte å slå som en hakkespett i rota på treverket hjalp det lite med raggsokker og klamme underbukser. Masta og Rolf traff vannet med et kjempeplask. De fremmede barbarene stormet til dær masta datt ned og stod med sine våpen klare til å stoppe blodets kretsløp i den magre kroppen til Rolf. Men ingen kropp dukket opp. Det eneste som kom opp igjen var to raggsokker og en selskapstruse som på sin side klamret seg til masta. 

Det skulle gå fire år før Rolf dukket opp, men ikke langs strendene til det grønne land. Neida, Rolf''ern blei funnet rekende i fjærasteinene ved Valfjordneset en kald og vindfull høstdag. Han lå da på mage og fløt med hodet under vann og klamret seg med utstrekte armer fast i noe tang og tare som igjen hadde bitt seg fast til fjærasteinene i frykt for å reke fra land. Han var for svak til å løfte seg opp. Dette er det lengste dykket en kjenner til i historien uten klær og surstoff. Det var skalden Lars som var nede i fjæra for å begrave sin kone i samme hull som han hadde begravet den rabiate purka i forrige uke, som fant den slitne og forfrossen kroppen til Rolf vakende i isvannet. Han løftet forsiktig på hodet til Rolf og spurte om han frøs?. Det var av forståelige grunner svært vanskelig for Rolf å svare på spørsmålet etter tre år til havs og et år rekende i i det kalde isvannet ved Valfjordneset.,Så skalden Lars kvad et dikt

 

Voi, voi du hen ligger hær og fryser

klær du ta på dag neste gang

men slikt er vel for pyser

Jeg deg elte hær med torsk og hyser

 

Skalden Lars overbeviste seg selv om at mannen ikke trengte hjelp dær han lå å fløt som et medisterpølseskinn blant isflak og fjærasteiner. Han hadde jo tross alt vært uhøflig og ikke svart på spørsmålet fra ham. Skalden Lars gikk dermed opp i bygda og fortalte om den bleike mannen som lå klamret seg til fjærasteinene. Noen dager senere ble Rolf hentet opp av folk som kjente han igjen. Rolf fortalte da om de grusomme barbarene fra det grønne land som først skamkvestet sine motstandere for så og ete dem mens de ennå var i live. Hele bygda ble etter dette enige om å aldri sette kurs mot det grønne land lengre.  

 

Peder Blod lå ennå i møkk-kjelleren til Rolf Tømmernes og ventet på dommen.  Så endelig etter at natten endelig lot lyset slippe gjennom skydekket kom det noen og åpnet opp luka til kjelleren. Det var Trym selv. Trym stod dær i sin fineste prakt. Han hadde på seg en flott sort selskinnskåpe dekorert med det fineste sølvtøy en kunne oppdrive. Trym sa: "røys deg opp jotneunge, Jeg har funnet ut hvordan du skal død. Du skal bli med ut å seile, vi skal ta turen mot det grønne land...."        

   

3. Trym den lure

Peder Blod hadde forlengesiden hørt historien om barbarene fra det grønne land og skjønte fort hva Trym hadde planlagt. Han skulle bli spist levende. Det ble sett på som den aller værste måten å dø på, og Trym hadde neppe funnet noen i nærområdet som kunne gjøre det for ham, foruten grisene til Rolf Tømmernes da, så derfor skulle gutta på stranden ved det grønne land utføre det arbeidet. Hans dager skulle ende som en porsjon lunken lapskaus på middagsbordet til en gjeng med hjernedøde barbarer. Han kunne allerede nå idet han ble slept etter føttene ned til stranden føle hvordan ukvasse kniver og skeive tenner skjærte og gnagde i den store og kraftige kroppen hans. Han kunne se for seg magesekken skåret opp og tarmene hengende ut av kroppen som slappe kvinnebryster. Han kunne se seg selv ligge som rester i en djuptallerken som kun hunder ville spise. Hundene ville gnege i seg hver eneste lille knokkel og slikke ut margen av hvert eneste bein. Til slutt ville hundene skite ut restene av han, og det ville vokse ugress dær de la den. Hans representasjon i Valhall ville bestå av at sett rimelige hvite tenner som var druknet i et litersglass med vann. Trist som satan, for en viking av hans rang.

 

Det var ingen vits for Peder å gjøre noen form for motstand dær han ble slept ned til båten etter armene og med føttene låst fast i en Bernt Berung spesial. En Bernt Berung spesial er en slags fotlås som vikingene brukte før i tiden for å frakte farlige menn over lange distanser. Patentet var meget enkelt og meget effektivt, en kan kanskje spørre seg hvorfor den ikke blir brukt i dag. Det første en gjorde var å presse knærne til den tiltalte helt sammen, så fant en fram to rimelig tykke treplanker som var ca. 40-50 centimeter lang. Plankene ble lagt på ytersiden av hvert kne( på langs med beina). Dernest ble det slått noen meget lange spikrer, ca 35-45 cm lang, fra den ene planken til den andre, gjennom knærne selvfølgelig. Så bøyde de av spikeren som kom gjennom planken på den andre siden, og låste dermed av hele situasjonen. En var dermed fratatt fra all fysisk arbeid på den ferden.

Peder ble båret ombord i båten, og lagt ned ved akterenden. Han fikk sin Bernt Berung spesial spikret fast høyt oppe i baugen, og hang dermed etter knærne som en huskelapp på en oppslagstavle og betraktet opp ned alle folkene som stod å glante på han. En kunne se at alle som hadde møtt opp på brygga gledet seg over dette, og ikke minst skalden Eirik Nuppjærvi som kvad et kvad i ren begeistring over situasjonen.

 

Turen skal bli lang med knærne til værs

å dine føtter vil dovne

 hei så glad en blir når du foran en barbar skal til pers

for så dei etterpå vil sovne

 

Trym hadde dermed tenkt på alt. Han ville forgifte barbarene ved det grønne land ved å infisere gift i blodet til Peder, for så å kaste han over rekka til dem. Han ville selv hoppe over rekka og kappe hoder når giften hadde tvunget dem ned på knærne i det grunne saltvannet. Så ville han erobre det grønne landet og ta med seg sola hjem til Valfjordneset. Månen ville han elte igjen dersom den fulgte med han på ferden. Det hersket ingen tvil om at det var en lærd mann det hær var snakk om. Trym hadde jo ord for seg i bygda for å være meget vis, og i motsetning til hans såkalte far som nå sannsynligvis veltet seg i piker, mjød og vold i Valhall hadde som regel Trym en plan, en plan som alltid ble fulgt til punkt å prikke og alltid, ja alltid ble gjennomført til siste blodige detalj.  

Det var på tide å dra. Alle mennene tok farvel med sine koner og lovte at de skulle komme tilbake med gull og grønne skoger. Mennene lovte også at når de voldtok fremmede kvinner skulle de tenke på sine koner som hjemme satt og lengtet etter sine menn.

Trym hevet sin røst og ba alle som ikke skulle være med forlate vikingskipet, så tok alle staute vikinger plass ved sin åre, vinket farvel til sine kjente og kjære og begynte å ro mens de sang den gamle vikingsangen "heia broder"

                               

La ikke åra di bli tørr, heia broder!

Fyll ho med all din kraft, heia broder!

La vinden styre oss

når vi no kaste loss

heia Broder, heia broder

 

Ser du mitt grønne land, heia broder

Å når nu vi går på land, heia broder

Skal du få hodet ditt

til å svømme fritt

heia broder, heia broder

 

Slår du meg, så slår jeg deg, heia broder

gamle synder vi ei har glemt, heia broder

å når jeg ser på deg

du er så lik meg

heia broder, heia broder

 

Sangen hørtes over hele Valfjordneset og selv smeden som stod i smedbua og rengjorte verktøyet som han hadde brukt til å kvesse sverdene med, nynnet ivrig i takt med vikingenes lystre sang. Vinden plystret også sin egen melodi, som av og til traff notene til den muntre sangen. Fuglene som hadde opplevd åtte vintrer på fire år hadde heller ingen problemer med å få det frosne nebbet til å slå rimelig i takt med vikingene som nå allerede hadde forlatt fjorden og begynt på turen ut mot det grønne land.

    

Det mørke helvete

Mange dager og ennå flere netter senere hadde vikingskipet mistet all synlig kontakt med gamlelandet. Det eneste en kunne se med det blåtte øyet var hav og himmel i alle retninger. Sjøen var så svart at en ikke kunne speile hviten i øynene på havflata, og himmelen akkurat så dyster og grå som du kan tenke deg. Vinden som på sin side blåste forsiktig øyet tørt og noe ømt, var nå så kald at selv den tøffeste viking måtte sitte med strake bein for å ikke røre innsiden av de kalde skinnbuksene. Men kalde bjeller har aldri stoppet vikinger før, og kom heller ikke til å gjøre det denne gang. Gutta rodde bare ennå fortere desto kaldere det ble, og sangen kunne en høre ennå tydeligere desto mørkere det ble. For nå var det blitt så mørkt at en skulle tro havet hadde spist opp himmelen, og tatt seg et godt stykke av månen. Stjernene speilet seg i havflata og gjorde forvirringen komplett for småfrosne vikinger. Trym forsikret sine menn at alt var under kontroll, tross i at han ikke kunne se sine egne fingre foran seg. Han fortalte at han nå seilte parallelt med verdens ende og at det skulle mere enn svart hav og svart himmel for å spenne ankelen av under denne mannen. Ro gutta, ro, brølte Trym i lett medvind. Eirik Nuppjærvi kvad skjelvende et kvad:

 

Smør oss med din tro

og bad oss i din vilje

varm oss i ditt sinn

for kålbrann har fått mine kinn

 

En kjempestorm blåste nå opp bølgene slik at det sprutet skum og saltvann over rekka. Trym som stod helt bakerst i båten fikk en stor tangklyse trædd over ansiktet idet vinden fikk skikkelig tak på bølgene. Trym hevdet det måtte være draugen som hang over rekka og blåste med all sin kraft og ånde for å senke dem. Han trøstet sine menn med at ingen Draug skal noen gang klare å drukne Trym Øyesigd, omså den hadde dukket opp hjemme i hans badekar. En kunne lese på ansiktene til hans menn at de ikke var helt overbevist. Bølgene var nå så store at selv månen ble våt på tuppen, og stjernene forsvant ned i havgapet. Den lystige sangen hadde stilnet og det eneste en hørte fra disse modige vikingene var spordiske "Ohoi", og et og annet "Å dæven".  Trym hadde beordret alle om å ta en pause og holde seg rolig til stormen la seg. Peder Blod hang fortsatt opp ned i baugen med sin Bernt Berung knipende fast til knærne. Sulten, tørst og ikke minst med store smerter i menisk og korsbånd begynte det nå å tære på den voksne kroppen. Saltet fra havet hindret heldigvis spikerslagene i å bli betente, men hindret ikke kjøttsprekkene i leppene til å bli noe bedre, tvert om. Trym røyste seg nå for første gang ut av stolen han hadde sittet i til nå. Han plukket opp et stykke saltkjøtt og et krus med mjød. Så stablet han seg  fram til der Peder Blod hang, og satte seg ned ved ham. Trym tok en stor tygge av kjøttstykket og helte i seg kruset med mjød rett foran de blodsprengte øynene til Peder Blod. Så røyste han seg opp litt ustødig og knappet ned splitten og pisset Peder Blod rett i ansiktet. Drikk, ropte han, drikk!!!. En skal vite at det deles ikke ut fyrstikker til pyromaner på apoteket, og det var akkurat det Trym Øyesigd nå gjorde. Kraften og og energien i urinen til Trym styrket Peder Blod, og den harske smaken gjorde hans sinnstemming noe rabiat. 

Med et overraskende byks fikk Peder løsnet sin Bernt Berung fra baugen. Han rullet bakover og fikk tak i sverdet til Trym, som ennå stod med buksene på knærne og ristet sin energidrikk. En panikkslagen Trym innså nå alvoret i situasjonen. Han prøvde å gå bakover, men buksene på knærne gjorde det vanskelig. Trym falt så på rygg og skallet hodet i noen bjelker. Med et kjempebyks var Peder Blod over Trym. Begge kamphanene rullet rundt på gulvet med låste knær. Peder hevet sverdet sitt etter å ha fått inn en springskalle på Trym . Blodet stod som en oljebrønn ut av neseborene på Trym og sprutet Peder rett i ansiktet, akkurat nok til at han bommet med sitt sverdslag og kun hogde tommelfingeren av Trym. Blodet sprutet nå i alle retninger, ut fra tommelhullet og ut fra nesen. Peder Blod svang sverdet sitt flere ganger, men var blindet av blodet som lå som en tykk hinne over hornhinnen. Han traff for det meste bare treverket eller tilfeldig forbipasserende som var uheldig å gå litt for nære kamphanene. Trym hadde ennå to armer, 9 fingre og et par føtter i fatle i bruk til tross for den iherdige hoggingen til Peder Blod. Trym strakk seg etter en spisspade som lå på dørken og klapset den rett i planeten til Peder Blod. Lyden i det bladet traff nesegrevet og begge tannstillingene var udiskutabel ond, og sett fra et ortopedisk syn, meget kostbart. Peder segnet sakte om på rygg mellom noen menn som stod og fulgte slåsskampen fra nært hold. Peder var hardt rystet og en kunne høre at det raslet i fortenner når han ristet på hodet for å prøve å komme til fatning. Trym var også meget rystet og blindet av blod fra nesen som nå stod på langs med ansiktet, men han røyste seg opp og bykset seg med skinnbuksene på knærne mot Peder som lå på rygg og holdt seg til munnen. Med et sverd hevet over hodet gjorde han seg nå klar til å sette et punktum for Peder sine dager med å gi han et kløyvd hode.  Men idet Trym hadde tatt stupfart og sverdspissen nærmet seg nesetippen våknet Peder opp fra dvalen. Han rakk akkurat og rulle rundt før sverdet kvestet ansiktet fast til båten. Sverdet til Trym kilte seg ned i skroget med en slik kraft at den kvestet den tykke bunnplanken. Trym prøvde å få løs sverdet, men det var ikke til å rikke. Peder Blod var ikke sen å gripe fatt i spisspaden som lå ved siden av ham, og med at kjempeslag midt i ansiktet på Trym, som ennå stod å hang på sverdet for å få det løs, løsnet både sverdet og skinnbuksa. I hullet dær sverdet som hadde tilhørt Eirik den grusomme stod fosset det inn vann. Vikinger sprang panikkslagne fram og tilbake i båten og ropte alt hva de forfrossne stemmebåndene klarte. Til og med Eirik Nuppjærvi runet S.OS inn i en åre som han hadde snublet over i all virrvarret. Båten tok inn vann som en lekk tekopp og det tok ikke mange minuttene før alle sammen stod til magen i isvann. Med et voldsomt brak knakk båten på midten dær Trym hadde så velplassert trykket ned sitt sverd. Vikinger, tomflasker og treplanker ble så slynget i luften og så svelgt av havet, på samme måte som en mann drikker sitt mjød. Det var som om havet hadde spist opp himmelen og latt månen henge igjen. Alt var borte. Selv skinnbuksa til Trym fløt ikke ikke i vannskorpa. Selv vinden hadde blitt spist opp av bølgene. Det var helt stille og bølgene som var flere etasjer høye i sted, var nå bare små kvalmende topper som på sitt beste prøvde å skjule sine hensikter. Det komplette mørket hadde inntruffet,  og havet hadde fått sin hevn over himmelen og regjerte nå universet. 

 

Hadde havet tatt med seg tiden også?.....

 

Så plutselig opp av mørket og helvete spretter det opp en åre. På den står det risset inn med skjelvende skrift; S.O.S. Åra ligger å dupper i havflata før det med et voldsomt plask blir fanget av en hånd. Ikke hvilken som helt hånd, den største hånda i hele middelalderen. Stor nok til romme de største værballene i mannsminne. Det var Trym. Som en spermhval opp av et sanitærbad kom den store kroppen opp av havhelvete. Pustende som en hval også. Trym slo rundt seg med armen og kunne konstatere at han hadde overlevd ragnarok og fått tildelt den lille havhest i svømming for denne prestasjonen. I den andre hånda holdt han fast i en tykk planke, som skulle vise seg å være en Bernt Berung. Trym Øysesigd hadde reddet livet til Peder Blod!. For opp av havflata med føttene først kom en som neppe hadde klart svømmeknappen med føttene spikret fast til hverandre. Peder Blod skjønte like lite som skalden Eirik Nuppjærvi, som hadde hengt seg fast rundt kroppen til Peder. Det var flere spørsmål enn det fantes svar, hvorfor hadde Trym berget livet på Peder?,  hvorfor hadde stjernene forsvunnet fra himmelen? og hvorfor hang trusa nede på knærne?. Alle disse spørsmålene måtte besvares innen rimelig tid, dersom ikke tiden hadde forsvunnet den også. Peder Blod så på Trym med spørrende øyne. Trym skjønte hva Peder spurte stille om og svarte; "Det hadde blitt alt for enkelt, å drukne ville ikke vært min far verdig. Du skal spises opp"

 

Dermed ute i mørket og helvete på svart hav uten stjerner på himmelen fløt alle tre på en åre. Trym Øyesigd, Peder Blod og skalden Eirik Nuppjærvi. Alle utmattet, men sterke nok til å fryse seg fast til åra. Peder Blod kjente at selv mørket nå begynte å bli så mørkt at en ikke kunne se det mørke i det mørke engang. Så mørkt at en kunne like så godt bare lukke øynene, for bak øyelokkene var det straks mere lys å se. Søvnen hadde etter en lang kamp slått ut det blåe øyets kraft og sendt de tre staute vikinger til drømmeland. Frosset fast til en åre fløt de tre ubevist om på det store intet, på vei mot noe eller ingenting......