"MEMORY LANE"

Neverfjord er plassen der alle playboyene og de nyrike damene kommer fra. Historien til Neverfjord er kanskje ikke like glamorøs, men at den skjuler sine ukjente storhets tider det skal være sikkert. På denne siden kan du lese både de kjente og ukjente historiske hendelsene, som har alle sitt ukjente opphav.....SÅ LES:

NEVERFJORD'S UKJENTE FORTID

OPPDAGELSEN

"Den første ankom i stillongs og hjæm strikka sjæff"

Det va tidlig på 1800-tallet at den hær fjord'n blei oppdaga ved en rein tilfeldighet av en skipbrudden feskar fra et lokalsamfunn længer ute i havgapet. Gubben dreiv i land på en 4-toms planke etter å ha gått på et skjær lenger ute i fjord'n i halvfylla. Skjæret hadde knust båten til pinneved, og det sto om å redde sitt eget liv. Han hadde alt å takke kjerringa for den kar'n, for ho hadde blanda spriten ut med salmiakk før han dro til havs den tolltausa som ho va, så man kan skjønne gubben's nokka dårlige navigering den dagen. Kar'n fikk no stabla sæ på beinan å kasta et blikk på kor han va landa. Det va glede som lyste ut av det tannlause ansiktet idet han så kass paradis han hadde stranda på. Han glemte fort at han hadde både kjerring å unga et anna sted, for kjerringa va no ikke nokka å samle på, å ungan dæm va no som mora stygg som juling at...Nei, hær hadde gubbben funne sitt paradis, å hær kom han til å bli. 

Å GI NAVN TIL EN FJORD E IKKE ENKELT..

Rekruttering til den nye bygda va vanskelig fant gubben ut, å at det va nyttelaust å prøve å late som om kvisthollet i den store bjørka på baksia huset ga full tilfredsstillelse i det lange løp. Nei hær måtte nokka gjøres, å det litt fort tænkte gubben, for skinnet på han lille-Tore va no blitt så tjukt å uvaska at det va umulig å slå en lens uten å bruke skogskjei. Å vaske han med sæpa å vann hjalp ikke. Nei, hær måtte gubben raspe laust næver fra bjørketreet å slipe skiten av kjøttfilla som hang å slang mellom knærne. Mens han sto dær i Adamsdrakt å raspa kjøtt med næver kom han på at fjord'n måtte jo få et navn, den måtte jo kalles nokka. Så han tok i bruk den gamle metoden han hadde lært hos bestefar'n om kossen han navnga sin egen båt med. Vi sitere gamlingen ordrett: "Det bæste knullet æ nån gang har hatt e da æ tok Andor si kjerring ho Frøydis under t?ørfisk gjellan, så derfor kalle æ  båten Frøydis". Det va en gammel skikk for fiskeran å oppkalle den nye båten etter den beste hyrde stunda dæm hadde hatt, å den gjeld visstnok i dag osså. Å bare hør ka han Ronald ute på Eidvågeid kalte sin, "Handa" kalte han den. Tilbake til stakkar'n å bjørketreet. Det va no helt klart ka gubben ville kalle fjord'n. Det måtte bli Næverfjord med en e.

 VINTER 1868

En ny båt går på det samme ensomme skjæret på utsia fjord'n. Ombord e et kobbel av halvfulle Bodøværinga, som egentlig bare skulle tilbringe natta nede i båten for å spille et parti poker å drive litt hor, men så hadde sørvæst'n tatt kobbelet med skitstøvla å latt dæm drifte helt inn til verdens navle. Aldri før hadde det vært så kaldt å sø?mme til den lille havhest, å det va første gang det hadde det vært brukt fjærsteina for å banke laus is fra de bevægelige delan av kroppen. Ja det va "skitkaldt", å det sto kun om å bærge skinnet før han gammel-Erik tok det. Det va da en av de eldste utbrøyt, "HOOSJ, HOOSJ", han meinte hus stakkar'n, men siden han va så jævla frossen, å gebisse hadde frøsse fast i bitestilling, så va det ikke så enkelt å få utrøkkt sæ ordentlig. For oppe i bakken mellom trærne lå nemlig et lite å nøkternt hus, bygd av en det første menneske som kom for ca 60 år sia hit. Gløden va til å ta å føle på, å den skulle ikke bli mindre da dæm fant ut at huset va utstyrt med peisvarme ? vegg-til vegg teppe. Men det fantes ikke en sjæl dær, å det va ikke før at en av ungguttan sprang rundt huset at dæm skulle finne husets eier. "Mamma, mamma", sa han, " Det hæng en gubbe i barræva fastfrossen til et træ hær bak". Å rett hadde han, der hang gubben i Adamsdrakt, steinedau, men med et glis rundt auan som indikerte at han hadde ei alvorlig livsgleda den kar'n. Å på øversia haue, så hadde han rispa inn med bare neglan i træet. "Måtte han tykjen komme snart, ellers så kommer æ mæ aldri laus" , med undertekst "Neverfjord i mitt jævla hjerte".

GRUVEDRIFT

"Kara'n måkka gråstein som det va kuskit, det va guttan sine det"

I gamle daga va virkelig en spade en spade, å en karsk en karsk. Spaden va så tung å solid før i tida at det måtte vært 4 støkka av "vårres" kaliber for å i hele tatt bare løfte den, å karsken han va så stygg at den rispa grimasan inn i ansiktan, å i de værste tilfellan så blei dæm der i ei hel uka. Ja det va guttan sine det, guttan med skjeggvekst helt ned til magen. Men det nøtta ikke bare med skjeggvekst å stor spade nei. Folket måtte jo gjøre nokka for å overleve, å for å tjene til livet's opphold måtte en arbeide. Det å selge tørrfisk til saman, va nu blitt en dårlig bissniss. Saman va ikke længer inntressert i havets frukt i rosin pakning, å så hadde dæm lært å prute. Nei det va dårlige tider. Da plutselig kom ideen som skulle snu lokalsamfunnet fra fiasko til suksess. "Vi begynne å selge stein til byværingan", sa en fortapt sjæl innerst i lokalet. Alle visste kar'n gikk på harsk gressløk, å at han nu hadde tatt en overdose det va ikke umulig, men ton skulle bli en anna når han hadde forklart hele plan til forsamlinga. "Vi sælg gråstein med gullduble", sa han. Kobber mente han, Men det blei reklamert som reint gull i reklamen som blei sendt ut. Å byværingen dæm kjøpte, ja salget gikk over all forventning. Å det som før va fattige tørrfiskhandlera, va nu steinrike nessekonga å ny rike damer som skodde sæ på suksessen. Å det skulle gå over 40 år før byværingan oppdaga at det hele va en stor spøk, å at dæm hadde gådd rett på han.

SÅ KOM KRIGEN...


 

"Porsa battaljon ga tyskert'n nokka å tygge på innimellom"

Han Adolf va no gått igang å bygge sitt tredje rike, men han mangla fortsatt en ting. Nemlig et sted der det ikke fantes værken jøda eller negra. Et sted der alle måtte være høy å blond. Alle i fjord'n viste nemlig at det ikke va bosætta sæ en eneste neger dær, det va no ikke kommet nån jøda heller til bygda, å høy å blond va det no slettes ikke nån som va.

Dæm fleste blei jo fødd mens mora sto på hau i potetåker'n å grov etter gammelpoteta, å det va ikke bare for ho å merke at dæm dompa ut når man står halve livet sitt med beinan i 90 grader å grev i jorda. Ja, ungan kunne bli liggandes ei hel uka før nån endelig fant "slabbedasken", å han va ikke værken blond eller høy. Ne,i han va mere brun i pelsen. Å resten av folket dæm va jo steinegrå i auan etter å ha måkka stein i en mannalder. Ja dæm ville blitt tatt som negra å jøda hele gjengen, så det va ikke anna å gjøre enn å emigrere bygda før han Adolf kom. Så hele Neverfjord's befolkning tok hurtigruta ned til Sør-Norge å tok så en velfortjent sommerferie i sus å dus.

Men ikke alle hadde arbeida nok til å opparbeide sæ en sommerferie. I Porsa lenger inn i Sørøysund bodde det nån skikkelige latstokka. Ja, dæm hadde rykte på sæ for å være så lat at dæm gidda ikke tørke sæ i ræva når dæm hadde vært på do(litt forståelig det, da dopapiret før i tida va full av kvist), dæm lot det heller flasse av. Så nokka evakuering der i bygda va det ikke snakk om. Porsaværingan lå heller å lurkeik på tyskert'n i veikanten, å av å til når det tyske mannskoret ligna mer på et sadomachosistisk pervoband med bajonett på ryggen, så sprængte dæm no iværet et par støkka. Tyskert'n fikk aldri has på Porsa, å måtte gje dæm opp. I ettertid så fikk Porsaværingen reist en egen statue over sin ugudelige krigsinnsats, nokka som må sies å være godt fortjent.
Det skulle gå langt ute på vinter'n før Neverfjordingan kunne vende skuta hjemover igjen, men da hadde Tyskert'n frøsse så mye at han hadde brukt alt av hus som tennved for å holde varmen i vinterkulda, å når det va slutt for brensel måtte han fære hjem. Dermed endte krigen i Norsk favør, å de hjemvendte Neverfjordingan måtte bygge alt opp på nytt for å starte opp grunnlegginga av den nye generasjonen som skulle komme.

DEN NYE GENERASJON NEVERFJORDINGER

"Den nye generasjon va mere sporty, og ville vise sæ å være håpløs i badmington"

"En god fæst e ikke over før en har begynt å huske kor den starta", va et gammelt godt ordtak, å det va omtrent på det tidspunktet at en av de minst edruelige fæstdeltakeran kom med et forslag som skulle komme til å starte ei ny æra, å et nytt håp for fjord'n vårres. "Æ kjede mæ så mye på formiddagan, å får rørt mæ så lite på ettermiddagen at i går kveld så påviste ho mamma å finne ei lokal algeoppblomstring i rævhåran mine, så nu må æ få rørt mæ før æ mugle vekk". Dermed fant drukkenboltan ut at det skulle bare litt aktivitet til for å holde opp humøret å formen. NEVERFJORD IL blei starta opp i 1946 i håp om å kunne redde ungdomman fra bakrus å evig oppstandelse. I startfasen va det svært vanskelig å finne ut ka man skulle drive med, å det blei prøvd både kyrong å badmington, men uten å prestere de store resultatan. Det va ikke før at fotball'n blei introdsert på slutten av 40-tallet at det skulle vise sæ at Neverfjordinga'n ikke bare hadde talent i å drive dank, men ået talent i å ikke være spesielt begava innen fotball.


Et uoffesielt bilde av den første kampen 15.juni 1947 mot Kvalsund

15.Juni 1947 spilte Neverfjord IL sin første kamp, en vennskapskamp mot Kvalsund IL på smått legendariske Leikvang stadion i Kvalsund. Det va hær klart at den første utgaven av "vårres gutta" skulle komme til å få sæ en kraftig bakover sveis. Det står i årsboka til Neverfjord IL at dæm sleit med å komme i håg med det slette underlaget som dæm hadde i Kvalsund, for hjemme i fjord'n va fotballbanen som dæm trente på så jævla ujevn at det tidvis kunne se ut som om det kun va halve laget på trening. Med stillingen 16-0 til Kvalsund etter 90 minutter måtte "vårres gutta" se sæ utspilt av et hjemmelag som hadde flaks med underlaget på ban den dagen.

20.Juli 1947 spilte "vårres gutta" sin første kretskamp mot Indrefjord IL i Hammerfest. Det står ikke oppgitt nokka resultat i årsboka, det står kun "inget resultat". Vi har hær prøvd å forska litt i historien, men fant ingenting som kunne gje oss et fornuftig resultat fra kampen. Et uoffesiellt rykte sir at kara'n havna på fylla dagen før, å havna i Bergsfjord istedetfor, et anna sir at det ikke va et målbart resultat, men uansett "vårres gutta" va på vei, å dæm va fullt uberegnelig.

Ei stund gikk det så dårlig at dæm ikke gidda å fære på fotballkampan, dæm ringte heller til motstander'n å hørte kossen det gikk!!!, "ja, dokker tapte 6-2 svarte Korsfjordingen på VHF'en(166Mhz)". Det va åsså sånn vi fikk vårres første seier. Det va mot et sammensatt lag av Porsa å Saraby at Neverfjord selvfølgelig ikke orka å møte opp. "Det va en jævn kamp, å dokker vant 2-1", sa Sarabyværingen på VHF sambandet etter kampen. Med ei sånn gladmelding over telesambandet fikk "vårres gutta" blod på tann igjen, å begynte å møte opp på kampan igjen. Neverfjord's fotballgruppa blei lagt ned i 60-åran, men hadde allerede da lagt lista klar til en kommende generasjon å følge i dæmmes gyldne fotspor. Neverfjord IL fortsatte uten ei fotball gruppa, å gjorde det veldig bra innen ski å friidrett.

 

 1960-1980, VI BLIR FYLKET'S UKRONA PLAYBOY'S


"Vi hadde det som en mandelpotet i et finskt harem"

En påstand om at vårres forfedra hadde ballsteina like store som et par betente værballa, skulle vel være et dekkandes utrøkk om foreldregenerasjon vårres.  det værste e at dæm den dag idag antakeligvis enda e like hoven. Det va på slutten av 60-åran, Å på begynnelsen av 70-åran at de hær karran skulle komme til å markere sitt territorium langt utpå kommune grensan, ja selv helt borte i Jokkmokk i Finland hadde kjærringen hørt om og kjent på de store sædpungan som vårres forfedra va utstyrt med. Ja, det va nån helsikas kara, de karan. Ikke bare for dæm rundt å slang på store balla, dæm va åsså ute å slang med knyttnævan, for det va ingen som kunne erge på sæ mere fanskap enn en Neverfjording

Neverfjordingan va åsså spesialista til å komme med dårlige kommentara i feile lokala, men dæm stilte som regel med backup. I Smørfjord på fæst så hadde Neverfjordingen sendt inn den aller minste for å skape kvalme inne i det klamme lokalet, å når han kom ut med hele Smørfjord i hælan sto de største Nevefjordingan på utsia å venta på rampen. Nokka målestokk blei Smørfjordingan aldri. Til det va dæm alt for spebygd. Ja, nån av dæm va så små at det va større sjanse for å utvikle astma enn det va å få sæ en på kjæften. Vi va visst kongan....

 


 Ford Cortina, med plysjratt å liftback blei en slagar....

Ford Cortina blei fort ei minepæl når det kom til sjækking. Med glitrandes  dårlige kjøre egenskapa, rosa plysj, å en tidsriktig Hank Marvin på el-gitar hylandes over stereoen va det ingenting som kunne slå feil. For kæm kunne vel motstå en Neverfjording med en halv tube grease i håret, å et sjækkeglis så bredt at det va mulig å telle jækslan i bakhaue på jævel'n. Det må være klart for alle som læs det hær at Neverfjordingen tilbrakte mere tid i baksete på sin egen bil enn han gjorde bak rattet.

Eneste bakdel'n med baksætehygge va den begrensa plassen en hadde til å utøve akrobatiske øvelsa på, så på oppfordring fra en Neverfjording lagde Ford den første model'n med liftback, dvs. nedleggbare bakseta, som skulle komme til å spare folk i fjord'n for tid å ødelagte knæskåla, og på kort tid va vi blitt fylkets ukrona playboy's.

Som du ser, så har vår generasjon som blei født på 70 å 80 tallet nokka å leve opp til. Nån vil kalle det som å hoppe etter han Ingolf, eller som  andre Neverfjordinga vil si, det e som å tryne i sneen etter han Magne Svendsen.

Magne Svendsen tenke du kanskje nu, kæm i søkksmetti helvete e det?, vel du skal bli litt kjent med han å mange andre etterhvert som historia skrider fram.  Men vi kan jo bare for ordens skyld forklare utrryket hær.

Som å tryne i sneen etter han Magne Svendsen?:

Vi skriv året 1986. Det e vinter å det e skitkaldt. Skigruppa i Neverfjord har samla sæ på ei rekka for å få demonstrert kossen man tar dobbeltak på ski. Assistenttrener Magne Svendsen som akkurat da hadde bikka toppen av sin karriære, å va på full fart nedover rangeringslista over telentfulle skiløpera i Kvalsund kommune, hadde tatt på sæ oppdraget å demonstrere det til oss. Æ huske at vi hadde store forventninga til den gamle skikongen i fjord?n. Han hadde jo tross alt flere kretsmesterskap bak sæ på 70-tallet, Å en fjerdeplass i Rairo rundt i Hammerfest.  Men Svendsen som va på det punktet i karriæren dær kor utstyret aldri e godt nokk,  man alltid går med bakglatte ski, å der den flunkanes nye odlo-trikoten ikke bare knip til rundt halsen, men mest rundt magen skuffa stort. Med det tjukkeste laget med rødt klister i manns minne stupte den gamle skikongen hodestups i sneen etter kun nån få svært kraftige å spenstige dobbeltak. Man kan si at på det siste dobbeltaket så rakk kjempen ikke en gang å se sine egen skituppa før dæm lå på ryggen. En kan enda den dag i dag høre lyden av forfrossent skinn møte skarasne der de gamle skikongan i fjord?n tryna å den nye generasjon så sitt i å ta over. Hullet som blei lagd i det nytrukne skisporet klarte dæm ikke å skjule før sesongslutt, men minnan vil dæm aldri klare å skjule.   

Vil den neste generasjon klare å lage et enda større avtrykk etter sæ i skarasneen enn sine forfedre?, Vil dæm bli like produktiv?, ? ikke minst vil dæm bli like store i kjæften?

Svaret e uten å ta for hardt i , tja??.