Kriminalnovelle av Frode Johansen
Jeg gikk langs fjæresteinene med hagla over skuldra. Det var en
tidlig morgen, tåka uti fjorden strakte søvnig på seg.
Rullesteinene lagde klimprende lyder under støvlesålene. Jeg
gikk og lyttet til måkene som skreik. Det var ingen tvil om at de
kom nærmere igjen, de viltre fuglene. Forrige gang hadde de flydd
opp og flakset langveis da jeg fyrte av et haglskudd midt i kolonien.
Men de kom alltid tilbake. Antakelig hekket de langs de høye
svabergene - og gråmåkene, visste jeg, lot aldri sine egg ligge
ubeskyttet, ikke engang for sine egne små fugleliv. De ville returnere
fra anonymiteten inni tåka, like sikkert som jeg atter ville løsne
skudd for de fine fjærenes skyld. Ventetida hadde jeg lært
meg å leve med.
Den forrige fuglen jeg hadde skutt, bar jeg i en småmasket nettingpose.
Jeg hadde knytt posen til beltet. Hele tida mens jeg gikk kjente jeg byttet
dunke mot bukse låret, men det var tross alt bedre enn å ikke
ha hendene fri til å ta sikte og skyte så snart sjansen bød
seg. Måken var gjennomhullet av hagl. Den hvite og grå fjærdrakten
var ispedd røde, små kjøttsår. Det var en gråmåke,
ingen tvil om det. Både størrelsen og fargene på oversida
av vingene sa meg det. Jeg hadde lært meg å skille de forskjellige
artene fra hverandre. Hjemme i samlinga hadde jeg bryst- og vingetjær
fra krykkjer, svartbak, sildemåker og hettemåker. Gråmåker
hadde jeg flest av, for det var stort sett de som flakset her ute i fjorden.
Måkefangsten min gikk bra, helt til de hese ulene til Gamle-Jens
skar gjennom tåka som fra et rustent skipshom. Morgenen hadde glidd
over til formiddag. Lyset var blitt sterkere, men tåkebanken lå
fortsatt urørlig og grå der ute i fjorden. Den vindstille
lufta yret av måkeliv. Jeg hadde skutt fire fugler allerede, og skrikene
deres begynte å bli paniske. Likevel flakset hunnmåkene rundt
svabergene, prisgitt morsinstinktene.
Han kom akkurat idet jeg tråkket opp i ura for å plukke
opp den siste fuglen jeg hadde skutt. Posene med tomflasker slepte han
med seg som alltid. Jeg hørte klirringen og den sinte gaulingen
lenge før jeg fikk øye på ham. Urørlig ble jeg
stående, forsøkte å merke meg hvor fuglen hadde falt
ned, slik at jeg kunne samle opp kreet etterpå.
Han dukket opp fra et sted i skodda, kom stavrende langs de sleipe
fjæresteinene. Buksa hans var klint til av tang. Det var tydelig
han hadde falt, og jeg gjettet at halvparten av tomflaskene han hadde samlet,
var gått opp i skår. Likevel bar han dem med seg som om de
var det eneste som kunne gi ham en støyt brennevin til kvelden.
jeg... jeg... så deg nok!... Du skaut den måsa."
Han stoppet opp foran meg, dirret av raseri og abstinenssymptomer fra forrige
fyllekule. Det grå bukkeskjegget var fullt av smuler fra den sedvanlige
frokosten hos Frelsesarmeen. Han satte nettene fra seg på svaberget
og løftet en skrukket pekefinger opp foran fjeset mitt, viftet med
den. Din, din... Har jeg ikke sagt deg gutt, at... at måsene er freda,
og at... at... "Han ga fra seg et tåpelig vræl for å
oppveie den akutte mangelen på ord og sendte ei spytteklyse ned på
berget.
Jo visst hadde Gamle-Jens servert meg pjattet om at måkene var
freda. De siste gangene jeg hadde sett ham - enten det var i rennesteinen
inni byen, eller ute her ved sjøkanten - hadde
han ikke pratet om annet enn sitt nye kall. "Måsekongen", det
var det han var. Han ville tale måkenes sak overfor sånne som
meg, forkynne budskapet om at alle arter har samme verdi, at vi har et
gjensidig ansvar for hverandre.
Også denne formiddagen serverte han meg samme søpla. Han
tok meg til side, satte meg på en stein, og sa: "Hør her,"
akkurat som en far snakker til rette en sønn. Sinnet hans hadde
lagt seg, og tilbake var bare den vitende misjonæren.
Jeg gjorde ingenting for å slå meg vrang. Gjennom årene
har jeg beholdt en viss sans for å late som jeg har respekt for de
eldre. Selv om de er dumme som brød og lever på Frelsesarmeens
arme bønn. Hagla hadde jeg stilt opp mot steinen jeg satt på.
Nettingposen med fjærkreene hadde jeg fortsatt knyttet til lærbeltet.
Gamle-Jens travet frem og tilbake med de hullete sjøstøvlene
og dynejakka med en gulskitten hermelinkrage. Dynejakka hadde jeg aldri
sett på ham før, og jeg regnet med han hadde rappet den fra
et vaskeri eller ei tørkesnor. "Jeg... jeg er Måsekongen,"
sa han. Akkurat slik begynte han alle sine forslitte monologer. Deretter
fulgte den ene absurditeten etter den andre, helt til jeg på tro
og ære måtte love å aldri mer la meg friste av måkenes
fjær.
"Måsene er freda," sa han. Jeg hadde sittet og lyttet tålmodig
der på steinen, hørt på stemmen hans som steg og sank
i vårbrisen. Måkene var tilbake på hekkeplassen og sirkulerte
med støttende skrik over hodet på Kongen deres, som sto der
med de tynne beina nedi sjøstøvlene og ventet på svar.
For ikke å drøye hans nærvær lenger enn nødvendig,
nikket jeg, slik jeg pleide.
"Da er du tilgitt," sa Måsekongen. "Men denne gang tror jeg at
jeg må beslaglegge det... tarvelige... geværet ditt. Det er
det som leder deg ut i fristelsen, min sønn."
Han tok tak i hagleløpet før jeg fikk sukk for meg og
reiv det mot seg. Noe slikt hadde jeg ikke ventet, hjernen var som i remmer,
men armen reagerte likevel instinktivt. Jeg hadde ei hånd om løpet
før geværet hadde forlatt steinen. Gamle-Jens armer var ikke
sterke nok til å hindre meg i å få tak også med
den andre hånda.
Vi ble stående og rive og slite i hver vår ende av haglegeværet.
Måkene skreik over topplokkene våre, og alle heiet på
Gamle-Jens, i håp om at han skulle gå seirende ut av det dyrevernpolitiske
oppgjøret. Vi sto i uelegante, stivlemmete yogastillinger og balanserte
på det taresmurte berget, forsøkte å mobilisere nok
styrke i armene til å rykke til oss geværet.
Det var Måsekongen som var mest oppsatt på å vinne.
Plutselig drog han til. Benyttet hele kroppen i en sanseløs kraftanstrengelse
som reiv geværløpet vekk fra fingrene mine. Det gikk som det
måtte gå. Med et vræl ravet han bakover, den ene støvlesålen
kom i kontakt med noe grønt slim på steingrunnen, og han slo
en halv baklengs salto. Skriket forstummet brått da hodet deiset
mot svaberget. Geværet sklei raslende nedover hellingen og endte
nede ved fjæresteinene. Der ble det liggende mens bølgene
langsomt skyllet over det. Måkene kaklet nervøst da jeg stavret
meg ned og tok pulsen hans.
Han hadde puls. Bare så synd han manglet forstand. i det hele
tatt så han mye bedre ut som bevisstløs enn som oppegående,
så jeg lot ham ligge ei stund der på berget. Jeg manøvrerte
meg forbi alt som så grønt og glatt ut, plukket opp den nyvaska
hagla som dreiv innimellom fjæresteinene, gikk opp fra vannlinja
og la våpenet til tørk på en flat stein.
Deretter slepte jeg Gamle-Jens ut i sjøen.
Han var tyngre enn han så ut. Jeg dro ham etter jakkekragen.
Den slappe ryggen og beina buktet seg som en ål over steinene, men
jeg fikk holdt hodet hans i ro. Jeg ville ikke han skulle våkne.
Jeg presset ansiktet hans ned i vannet. Men han må ha våknet,
for plutselig begynte han å kave med hodet og sprelle med beina.
Jeg skubbet trynet hans ned mot bunnen og skviste og vrei det jeg maktet.
Måkene flakset hysterisk rundt i ring, og jeg var redd de ville angripe.
Gamle-Jens' sparkende støvler laget skumtopper i det stille vannet.
Men jeg holdt stand. Et minutt seinere hadde alle hans bevegelser dødd
hen, og noen siste luftbobler brøyt overflata.
Da jeg trakk hendene opp av vannet, var de isende kalde. Jeg
ble stående på grunna og se pa liket som duvet mellom steinene
og manetene. En glassmanet hadde satt seg fast i det grå håret
og sleit med å komme løs fra døden. Oppe på den
gråhvite himmelen og langs svabergene var det som om måkene
hadde mistet mæle. Bare enkelte sørgende skrik lød
i stillheta. Langt borte: Bylyder.Jeg kikket gjennom den lave skodda og
over på andre sida av fjorden. Det var bare så vidt jeg kunne
skimte den gjennom det grå. Små konturer i horisonten. Lyder
som ikke bar, men som likevel var byen i all dens larm og travelhet. Det
var ingen som ville savne Gamle-Jens der inne. Han var den type menneske
som forsvant i mengden. Han var alkis og hjemløs. Ingen hadde gjort
seg bryet med å frede ham.Bortsett fra Frelsesarmeen kanskje, men
også der ville nok livet gå videre.
På veien opp ura plukket jeg opp fuglen. Den lå innimellom
noen gule gresstuster. Jeg la den i nettingposen sammen med de andre.
Siden har jeg faktisk ikke skutt måker.